"De utrolige årene" av Carolyn Webster-Stratton

Denne leste jeg fordi Wixit hadde anbefalt den i sin bokblogg. Den handler om hvordan man skal oppdra barn fra 3 til 8 år. Mange problemstillinger, og forslag til løsninger på alt. Men alt bunnet i grunnen i akkurat det samme, nemlig barns behov for oppmerksomhet. Moralen her er at all oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet og at man derfor ikke skal gi oppmerksomhet når barnet gjør som det ikke skal men derimot rose masse når barnet gjør det riktige. Selv om barnet gjør det riktige hver dag.

Og så er det det med "tenkepause" eller "time out" som det også er kalt. Hvis barnet ikke gjør som det skal så skal det ta en tenkepause og prøve igjen. Tenkepause innebærer å sitte stille på en stol i en krok i f.eks. 5 minutter. Når man leser det høres det nesten litt urealistisk ut, både å få til at barnet sitter der og at det skal hjelpe noe. Men visstnok skal det virke, og så lenge man ikke har prøvd så kan man jo ikke si noe på det.

Ellers ble det pratet mye om at man ikke skal rakke ned på barnet, for det er viktig å styrke barnets selvtillit. Ikke si ting som "Det klarer du aldri" eller "Din jugepave". Man skal hele tiden vise barnet at man beholder troen på at barnet klarer det neste gang og ikke fokusere på at barnet ikke har klart det hittil.

Og så er det jo det med at foreldrene er rollemodeller. Det visste jeg ganske godt fra før av, men det er en viktig ting. Alt barna ser foreldrene gjøre vil de gjøre selv også. Enten nå eller når de blir voksne. Det kan man bruke ved å gjøre ting slik man vil at barnet skal gjøre det.

Med vår 5-åring har vi ikke så veldig mange av de problemene som omtales. Det er jo på en måte godt å vite. :) Men enkelte ting er det selvfølgelig. Det som passer best for oss er kanskje det med beskjeder og ulydighet, det vil si å gjøre som man blir bedt om, for eksempel å kle på seg. Da er det tenkepause som visstnok er løsningen. Pluss at det gjelder å ikke mase mange ganger og at man må la barnet få tid til å fordøye beskjeden før man forventer at det gjør noe. Men, jeg har mine tvil om at noe av det funker for oss. Skal jo selvfølgelig ikke si det før jeg har prøvd da, men men.

Ellers er det jo litt tankevekker det med at når barnet gråter og er lei seg fordi det ikke får det som det vil så skal man ikke forklare og diskutere med barnet. "Du må da forstå at du ikke får det fordi blablabla" og lignende. Jeg har gjort det selv jeg, drevet og forklart for å få barnet til å skjønne hvorfor det ikke får det som det vil. Men i følge boka så er altså dette en type negativ oppmersksomhet som altså er bedre enn ingen oppmerksomhet (sett fra barnets side), sånn at dette vil gjøre at barnet gråter mye lengre og blir minnet på hele tiden hvorfor det gråter. Det er jo noe å tenke på, det høres logisk ut.

Når det gjelder det med oppmerksomhet, så tror jeg ikke det er et stort problem hos oss. Vårt barn får antakelig nok oppmerksomhet slik at hun ikke behøver å gjøre gale ting for å få oppmerksomhet. Vi har det i grunnen ganske greit sånn. En liten prat kan man da ta selv om man er opptatt med noe.

Jeg leste også kapitlet om sengevæting, selv om vårt barn nå har sluttet med denslags. Men vi var jo litt bekymret fordi hun ble 4,5 før hun var tørr om natten. I boka står det at det varierer sterkt når barn er fysisk modne for å kontrollere blæra om natta, og ikke før de fyller 6 trenger man å bekymre seg.

Men ellers er det ting å snappe opp både her og der i boka. Greit å ha lest den. Fint å ha litt teori i bakhånd når man oppdrar barn selv om man jo selvfølgelig må ha sitt eget barns spesielle behov i tankene når man leser. Barn er jo slett ikke like.